På Jesu død og dyre sår

På Jesu død og dyre sår.

Salmen er skrevet av Hans Adolph Brorson i 1742. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 11 med tre strofer. Landstads reviderte salmebok har salmen som nummer 70 med fire strofer under «1. søndag i advent». Melodien er hos Valentin Schumann (1539). Den danske originalen heter Paa Jesu Død og blodig Saar og er på syv strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

På Jesu død og dyre sår
begynner jeg mitt kirkeår;
den vei han viser, vil jeg gå,
den arv han lover, skal jeg få,
og uten ordets klare skinn
jeg vil ei gjøre minste trinn.

Salmen røper tidlig forfatterens grunntone ved sin inderlige og personlige stil. Jesus er troens skatt og kjære eie. Intet annet er å akte mot dette: «For intet er så kjært og stort / at ei for ham jeg gir det bort!». Det jeg måtte gi avkall på for Jesu skyld, gis meg mange ganger tilbake.

Vi siterer strofe to (NoS):

Til Jesus alt jeg ofre vil,
meg selv og hva meg hører til,
for intet er så kjært og stort
at ei for ham jeg gir det bort!
Hva ham til ære ofres hen,
det finnes tusenfold igjen.

Det nye kirkeåret innledes med advent. Mens det profane året starter etter Jesu komme til vår jord, begynner kirkeåret fire uker før julen. Advent kommer fra latin og betyr «komme». Vi venter på ham som skal komme til oss. Det er dette vi samles om i den kristne menighet. Og han som skal komme, er han som kom og som en dag skal komme igjen. Derfor kaller Brorson også tiden for «himmelblid». Det er som om våren allerede er kommet til vår jord. Våren brukes som bilde på Guds evige rike bortenfor død og grav. Det minner oss også om evighetens kirkeår som aldri tar slutt.

Vi siterer strofe tre (NoS):

O Gud skje lov til evig tid,
at tiden er så himmelblid
som om det alt på jord var vår
før evighetens kirkeår,
så kan vi her begynne på
for tronen dag og natt å stå.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1979)

P. E. Rynning (1967) s.253-255