Hvor er det godt å lande

Hvor er det godt å lande i himlens trygge havn.

Salmen er skrevet av Hans Adolph Brorson og ble første gang publisert som sang nummer 68 i Svane-Sang i 1765, et år etter forfatterens død. Vi finner den ellers i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 850 og i Landstads reviderte salmebok som nummer 383, begge steder med kun en strofe.

Vi siterer strofe en (NoS):

Hvor er det godt å lande
i himlens trygge havn
fra verdens ville strande,
fra fremmed land og stavn!
Fra dødens kyst til livets lyst,
fra sult og savn til Faders favn!
Hvor er det godt å lande
i himlens trygge havn,
i Jesu arm fra strid og harm
og alt som har av sorger navn!
Hvor er det godt å lande
i himlens trygge havn!

Den første strofen på norsk er skrevet om og gjort mer generell enn den danske originalen. Temaet er nok det samme og plasseringen i salmeboken er også identisk. Men i Norsk Salmebok finner vi den under ”Det kristne håp”, mens den i den danske salmeboken står under ”Kødets opstandelse og det evige liv – Allehelgen”. Det er spesielt avsnittet om den fortapte sønn som er bearbeidet på norsk. Salmen står i Dansk Salmebog (DaS) som nummer 570 med tre strofer. Det er derfor naturlig å gjengi salmen på dansk.

Vi siterer strofe en (DaS):

Hvor er det godt at lande
i Himlens søde havn,
fra verdens vilde strande,
fra fremmed land og stavn,
fra røver-nest til engle-fest,
fra svine-egn til Faders favn!
Hvor er det godt at lande
i Himlens søde havn,
i brudgoms skød, fra strid og stød,
ja alt, hvad har af sorrig navn!
Hvor er det godt at lande
i Himlens søde havn!

Salmen bygger på avsnittet i Luk 15,11-32. Første del av kapitlet er evangelieteksten for ”5. søndag etter pinse”, mens andre delen står under ”4. søndag etter påske”. Vi siterer fra vers 11: ”Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe. Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.” (Luk 15, 11-24).

Vi siterer strofe to (DaS):

Hvor er det sødt at smage,
hvad huset der formår,
sin arv blandt dem at tage,
som hist for tronen står!
Ja, ja! at se især de tre
personer, alting overgår!
Hvor er det sødt at smage,
hvad huset der formår!
O herlighed, som ingen ved,
før han de søde grænser når!
Hvor er det sødt at smage,
hvad huset der formår!

”Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem,’ svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’» (Luk 15, 25-32). Mens Brorson i første del av strofe en skilder den fortapte sønnens situasjon, er det den himmelske bryllupsfesten som står i fokus i resten av salmen. Vi finner vakre bilder og uttrykk som englefest, himmelhavn, brudekrans, englefryd og himmelglans.

Vi siterer strofe tre (DaS):

Hvor er det stort at prange
med livets brudekrans
og se, hvad skat så mange
Guds helgen får til mands,
at høre lyd af englefryd,
som overstiger sind og sans!
Hvor er det stort at prange
med livets brudekrans,
at sidde der Guds Søn så nær,
i så utrolig Himmel-glans!
Hvor er det stort at prange
med livets brudekrans!