Om hele jorden her jeg kunne eie

Om hele jorden her jeg kunne eie.

Sangen er skrevet av den norske lekpredikanten og bygningsmannen Nils Tjøstelsen Breiungen i 1890. Vi finner den blant annet i Sangboken (SaB) fra 1962 som nummer 173 med seks strofer.

Vi siterer strofe en (SaB):

Om hele jorden her jeg kunne eie
Og land og riker sette bort til leie,
Det var dog intet mot den hederstand
Å herske evig med min Frelsarmann.

Nils Tjøstelsen Breiungen ble født i Telemark i 1866. Han tilhørte Guds menighet på Vegårshei. Breiungen reiste flere år som forkynner av Guds Ord, men han fikk tuberkulose og døde i forholdsvis ung alder. Sangen ble skrevet på en forkynnerreise til Telemark.

Vi siterer strofe to (SaB):

Når sol og måne fra sitt sete svimler,
Og himlens stjerner mot hverandre stimler,
Da Kristi venner uforferdet står,
Mens verdens barn av frykt og angst forgår.

Guds menighet på Vegårshei er en norsk frikirke som ble stiftet på Vegårshei i 1889. Det var det året at 280 mennesker under ledelse av bonden Knut Aas meldte seg ut av statskirken. Vegårshei er i dag en av de kommunene i landet med flest folk utenfor den norske kirken og Guds Menighet i Vegårshei omfatter i dag omkring 1.000 medlemmer. Menigheten eier flere bedehus og den driver også misjon i andre land.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Signal skal lyde klart i høye toner,
Enhver skal skjønne hvem det er som troner.
Når jord og himmel settes skal i brann,
Da går det galt med verdens store stand.

Bakgrunnen for utmeldelsene i 1889 var en konflikt med den lokale presten og et kritisk syn på statskirkeordningen. Menigheten er preget av en konservativ, pietistisk lekmannskristendom med metodistiske synspunkter på dåpen. Guds menighet på Vegårshei har i dag et godt forhold til kirken og har blant annet felles bønnesamlinger med både Normisjon og den norske kirken.

Vi siterer strofe fire (SaB):

Jeg har et hjem, et rom i himlens saler,
Jeg reiser dit fra disse tåredaler.
Og hurtigtoget ruller nå av sted,
Og snart jeg hjemme er i himlens fred.

Nils Tjøstelsen Breiungen kom fra Vegårshei i Aust-Agder. Han ble omvendt til Gud i ganske ung alder i den store vekkelsen som gikk over bygden rundt 1885. Kort tid etter dette begynte han å reise med Guds Ord og det var mens han var på en gård med utsikt over den vakre bygda Tørdal i øvre del av Drangedal i Telemark at denne sangen ble til.

Vi siterer strofe fem (SaB):

Billett jeg har til herlighetens rike,
Og snart så får jeg ut av toget stige.
Jeg har kun tur, for retur gives ei.
Nei, pris skje Gud, tilbake går jeg ei!

Det så lyst ut for den unge gutten og folk hadde store forhåpninger til ham. Men Gud ville det annerledes. Under et opphold i Fyresdal ble han smittet med tuberkulose. Dette førte til at han ikke orket å delta i møtevirksomhet så veldig lenge. Det gikk stadig nedover med helsen hans. Og det siste samværet han deltok i var på Myra på Vegårshei. Her hadde han diktet en sang som han selv fremførte med svak stemme: ”Jeg sunget har så mangen gang / om frelsens store sak / Jeg synge vil i dag min sang / om røsten enn er svak.” Mange ble sterkt grepet av denne sangen. Nils Tjøstelsen Breiungen døde i 1911 kort tid etter dette, rundt 45 år gammel.

Vi siterer strofe seks (SaB):

Visst er jeg ringe her i reisedrakten.
Hva gjør vel det? Der hjemme får jeg prakten.
La verden se på det som synes smått,
Er Jesus min, jeg har det evig godt.