Om salighet vi synger

Om salighet vi synger.

Salmen er skrevet av Jonas Dahl i 1904. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 248 med fem strofer og i Landstads reviderte salmebok som nummer 621 med syv strofer. Begge salmebøkene har salmen plassert under ”Allehelgensdag”. Dessverre er salmen ikke tatt med i forslag til ny norsk salmebok.

Vi siterer strofe en (NoS):

Om salighet vi synger
og kan i ånden se
hvor livets elv seg slynger
inn under livets tre.

Det synges om så mye for tiden. Ikke alt er like oppbyggelig. Noe er direkte nedbrytelig og kristendomsfiendtlig. Annet er platt og intetsigende. Men noe er lyrisk og vakkert. Kristelig sett kan vi også finne variert innhold. Noe lodder dypt, annet er overfaldisk. Jonas Dahl derimot er kjennetegnet ved at han skriver både enkelt og dypsindig. Han synger om det salige livet i Gud. I ånden ser han inn i Guds evige himmel med livets tre og livets elv. Hans salme er en lovsang og pris til Gud på allehelgensdagen.

Vi siterer strofe to (NoS):

Det hvitner over vanger
av frelste folkeslag.
Frem går de under sanger
til Allehelgensdag.

”Jonas Dahl er kjent som forfatter og salmedikter. I ettertiden huskes han nok mest for sine salmer”, skriver Wikipedia. Vi har en rekke salmer etter Jonas Dahl som blant annet Nå vandrer fra hver en verdens krok, Om salighet vi synger, Guds Sønn steg ned å tjene og Hvor deilig når tårnhøye bølgene går.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Årtusener må svinne
som drøm for sinn og sans.
Nå er hos Gud de inne,
nå er de evig hans.

Mens Jonas Dahl i strofe en skuer inn i himmelen og i ånden ser både livets tre og livets elv, er fokuset i strofe to og tre de som er hensovet i Herren. De er hos Gud og for evig hans. Men merkelig nok er det ikke kampen og striden som fremheves. De synger, men ikke hva som helst. Nei, det er himmelsanger: «Det hvitner over vanger / av frelste folkeslag / Frem går de under sanger / til Allehelgensdag.» Kanskje vi har noe å lære her.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Vi tenker hver på våre
og stille signer dem.
Vi tørrer savnets tåre
og ser mot gjensyn frem.

Først i strofe fire syngerJonas Dahl om våre egne som har vandret bort. Vi savner våre kjære og vi feller tårer i savnet. Men gjensynets håp og troen på at vi en dag skal få møte dem igjen, mildner savnet. Først i siste strofen møter vi trengselen. Men det er typisk for Jonas Dahl at han også gjennom den, kan se håpet på den andre siden.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Vi løfter tro og lengsel,
vi løfter våre sinn,
vi håper gjennom trengsel
til vi er kommet inn.