Sørg, o kjære Fader, du

Sørg, o kjære Fader, du.

Salmen er skrevet av Ludämilia Elisabeth i 1682. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) fra 1985 som nummer 303 med fem strofer. Salmen er oversatt til norsk av Birgitte Kaas-Huitfeldt i 1734. Melodien er ved Ludvig M. Lindeman fra omkring 1860. Vi finner også salmen i den katolske salmeboken Lov Herren (LoH) som nummer 307. Strofe en er sitert etter denne. Salmen er ellers kjent i en nyere versjon som Sørg du for meg, Fader kjær. Men det er bare verselinje en og tre i strofe en som er forandret. Den tyske teksten er for øvrig Sorge, Vater, sorge du og den gamle norske versjonen ligger nærmere opp til originalen enn den nyeste norske utgaven av salmen.

Vi sitetert strofe en (LoH):

Sørg, o kjære Fader, du,
jeg vil ikke sørge,
ikke med bekymret hu
om min fremtid spørre.
Sørg du for meg all min tid,
sørg for meg og mine,
Gud, allmektig, nådig, blid,
sørg for alle dine.

Mange har trolig et forhold til denne salmen. Og den har da også vist seg å være en kjær skatt gjennom flere århundrer. Det har trolig ikke vært meningen å utgi salmen for Ludämilia døde allerede ti år før utgivelsen i 1682. Og hvilket vitnesbyrd hun fikk avlegge på sitt dødsleie: «Etter nattverden sier hun stille: ”Min vilje er min Jesu vilje. Jeg er Guds barn. Intet, intet skal skille meg fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus”, skriver Egil Elseth om henne. Ludämilia Elisabeth ble knapt 32 år gammel.

Vi sitetert strofe to (NoS):

Sørg for legem og for sjel
til min livsvei ender,
jeg dem trygt i ve og vel
gir i dine hender.
Sørg, o kjære Gud, især
for mitt hjertes tanker,
at de, hvor som helst jeg er,
aldri fra deg vanker!

Ludämilia var en begavet, men meget from kvinne. Hun var av adelig slekt og vokste opp på slottet Heidechesburg i Thüringen. De var til sammen fem søsken og foreldrene ga barna naturlig nok den beste utdannelsen som fantes. Den første læreren deres var magister Hettvig. Han underviste i «det ene nødvendige» med utgangspunkt i Johan Arndts fire bøker om «Den sanne kristendom». Men i tillegg til oppbyggelsesskrifter, ble det også undervist i latin, logikk, tysk, matematikk og poesi. Den unge magister Hettvig var utdannet teolog og han var familiens huslærer i ni år. Etter ham kom Ahasverus Fritsch. Han var utdannet jurist, men han var også en ivrig kristen. Fritsch var en flink salmedikter og han fikk stor betydning for Ludämilia som selv har diktet over 200 salmer. I Norge er hun også kjent for salmen Jesus, Jesus, Jesus sikter fra 1668.

Vi sitetert strofe tre (NoS):

Sørg for at jeg dine ord
tro til døden lyder,
av min dåp og Jesu bord
alltid kraften nyter!
Sørg for all vår øvrighet
og for dem som lærer,
hver som på sitt arbeidssted
dagens byrder bærer.

Ludämilia ble født i 1640 og i 1671 forlovet hun seg med grev Christian Wilhelm. Alt lå vel til rette for idyll, romantikk og familielykke. Men det skulle ikke bli noe bryllup. Straks over nyttår i 1672 brøt det ut en voldsom meslingepedemi. To av Ludvmilias søstrer døde i epidemien og Ludämilia som hadde pleiet eldstesøsteren Sophie Juliane, ble selv smittet. Den 12. mars 1672 døde både Ludämilia og en yngre søster, Christiane Magdalene, samme dag. Eldstesøsteren døde allerede 14. februar, samme år. Rolig hadde Ludämilia tatt farvel med sin familie og sin forlovede.

Vi sitetert strofe fire (NoS):

Sørg for meg når opp jeg står
og til arbeid stunder,
når jeg til min hvile går
og mitt øye blunder.
Sørg du for mitt kall og stand,
hånd og munn og hjerte,
for den gjerning som jeg kan,
for min fryd og smerte!

Det fortelles at Ludämilia kanskje må ha hatt en aning om at det ikke skulle bli noe ekteskap med Christian Wilhelm. I en salme fra denne tiden røper hun indirekte at hun ikke kommer til å stå brud. Salmen er på 15 strofer og første bokstaven i hver strofe danner til sammen venninnens navn, Antonia Sibiilla. Og Ludämilia fikk rett i sin antagelse. Året etter hennes død giftet Christian Wilhelm seg med Antonia Sibiilla. Det skal visstnok gå frem av denne salmen at for Ludämilia var det ingen annen brudgom enn Jesus Kristus.

Vi sitetert strofe fem (NoS):

Sørg for gods og hus og hjem,
for mitt navn og ære;
heller ikke korset glem,
som jeg her må bære!
Sørg for meg hver stund, hvert sted
på min ferd her nede.
La meg så herfra i fred
fare til din glede.