Jeg vet meg en søvn

Jeg vet meg en søvn i Jesu navn.

Dette er en av de mest kjente salmene etter M. B. Landstad. «Jeg vet meg en søvn i Jesu navn» er skrevet i 1851, kort tid etter at Landstad hadde tiltrådt sitt nye presteembete i Halden. Vi finner salmen med seks strofer som nummer 856 i Norsk Salmebok (NoS). I Landstads reviderte salmebok (LR) står salmen som nummer 640 med syv strofer. Landstad har den plassert under «24. søndag etter trefoldighet», mens vi i Norsk Salmebok finner den under «Det kristne håp». Melodien er en norsk folketone fra Selje.

Vi siterer strofe en (NoS):

Jeg vet meg en søvn i Jesu navn,
den kveger de trette lemmer.
Der redes en seng i jordens favn,
så moderlig hun meg gjemmer.
Min sjel er hos Gud i himmerik
og sorgene sine glemmer.

Tiden i Seljord hadde vært en veldig travel tid for M. B. Landstad. En får et inntrykk av hvor omfattende kallet hans var ved å lese de to store diktverkene som ble til mens Landstad var prest i her. Og hver tredje søndag måtte Landstad holde gudstjeneste i Åmotsdal. Det kunne ble sen natt før presten kom hjem til Seljord etter disse turene. Sognet bestod av Seljord, Flatdal og Åmotsdal.

Vi siterer strofe to (NoS):

Jeg vet meg en aftentime god
og lengter vel somme tider
når jeg er av reisen trett og mod,
og dagen så tungsomt skrider.
Jeg ville til sengs så gjerne gå
og sovne inn søtt omsider.

Landstad hadde søkt seg vekk fra Seljord for å få et noe enklere kall. Han ble utnevnt til sogneprest i Halden i 1848, men kom ikke til å reise før i 1849. Da hadde han kone og 12 barn i alderen fra 1 1/2 til 18 år med seg på flyttelasset. Men selv om det hadde vært travelt, savnet han Seljord.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Jeg vet meg en morgen lys og skjønn,
der synges i livsens lunder,
da kommer han, Guds velsigned’ Sønn,
med lystelig ord i munne.
Da vekker han oss av søvne opp
alt uti så sæle stunder.

Allerede året etter, i 1850, døde hans mor på Uppebøen i Seljord. Landstad hadde vært tett knyttet til henne og det var et tungt slag for ham at hun var borte. Men samme året fikk han en jente, Valborg. Dessverre var hun dårlig med helsen og døde bare 2 år gammel. Søster til Landstad, Petrine Marie, gift med sognepresten i Nissedal, døde i 1851. Som om ikke det var nok, hjemmet til fru Mina og Magnus Brostrup ble rammet hardt av sykdom. Seks av deres barn, pluss tjenestejenten ble alvorlig syke av tyfus. Foreldrene tryglet og bad til Gud om at barnene måtte bli spart, men Marie og Haakon døde fra dem.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Den morgen, den har jeg meg så kjær
og drager den titt til minne.
Da synge jeg må og se den nær,
den sol som strør gull på tinde,
som småfuglen ut mot morgenstund
opp under de høye linde.

Moe skriver at salmen er skrevet natten til 20. april 1851. Norsk Salmeleksikon oppgir tidsrommet til å være påskeaften 1851. Eivind Brager skriver i sin bok at det var meldt messefall i Halden 1. påskedag 1851. «Utmattet av sorg og nattevåk klarte ikke Landstad mer. Hele natten hadde han bedt og våket. Da morgenen kom, var han for trett til å klare en høytidsgudstjeneste», skriver han videre.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Da treder Guds Sønn til gravens hus,
hans røst i all verden høres.
Da brytes alt stengsel ned i grus,
de dype havsgrunner røres.
Han roper: Du døde, kom her ut!
Og frem vi forklaret føres.

Landstad tok også salmen med i sin egen salmebok. Det er litt vanskelig å forstå i dag, men mange ville ha teksten forandret, spesielt strofe 7. Professor Monrad gikk hardest ut. «Jeg må inntrengende be om at vår salmebok blir renset for denslags dikt! I Norsk Salmebok er strofe 7 med henvisning til Landstads sønn (dreng) og datter (pikelill) strøket.

Vi siterer denne strofen (LR):

O, Jesus tred du vår dødsseng til,
Rekk hånden med miskunn over,
Og si: Denne dreng, denne pikelill,
Hun er ikke død, men sover!
Og slipp oss ei før at opp vi står,
I levendes land deg lover!

Det er med andre ord kjent og akseptert at salmen Jeg vet meg en søvn i Jesu navn er skrevet med bakgrunn i disse hendelsene. Marie Sophie døde 25. januar 1851, vel 10 år gammel, og Haakon døde 19. april 1851, vel 7 år gammel, skriver Moe. Men selv i den tyngste stund og den mørkeste natt kan Landstad se en annen morgen på den andre siden av liv og død.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Da åpnes den dør til himlenes stad,
der nevnes de kårnes navne.
Gud, la oss da alle møtes glad
og ingen av våre savne!
Det unne oss Gud for Kristi blod,
vi måtte i himlen havne!

Kilder:

Norsk Salmebok (19985)

Lars Aanestad (1962), bd 1 sp. 1074-1076

O. T. Moe: M.B. Landstad. Salmedigteren (1920)
Gudrun Brauti Knutslid: Dikarpresten Magnus Brostrup Landstad (1988)
Hans Th. Landstad: M. B. Landstad på nært hold belyst med familiebrev (1989)
Eivind Brager: Tonen som bærer. Salmer vokst frem av nederlag og smerte (1983)