No livnar det i lundar

No livnar det i lundar.

Her er vi ved selve grunnfjellet i den norske nasjonale salmesangen. Samtidig representerer denne Blix-salmen høydepunket i Elias Blix sin salmediktning. Den ble utgitt første gang i 1875 og republisert i 1883 og 1891. Salmen har hatt tre titler: Vårsong, Gudleg vårsong og No livnar det i lundar. I 1891-utgaven ble salmen plassert under fjerde søndag etter påske. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 765 med tolv strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

No livnar det i lundar,
no lauvast det i li,
den heile skapning stundar
no fram til sumars tid.

Salmen finnes representert i de aller fleste sang- og salmebøker. Og det er lett å skjønne. Sammenligner vi presentasjonen av Blix-salmene hos de nettbaserte Wikipedia og Cyberhymnal, vil vi finne denne salmen som en av de mest kjente Blix-salmene. Det samme gjelder Aschim sin Blix-blogg. Alle disse tre kildene plasserer salmen No livnar det i lundar blant de tre beste.

Vi siterer strofe to (NoS):

Det er vel fagre stunder
når våren kjem her nord
og atter som eit under
nytt liv av daude gror.

Livet våkner opp etter dvalen. Det er kanskje ikke så lett å skjønne denne voldsomme eksplosjonen av livets krefter for en søring. Men nordnorsk natur er mektig. Våren lyser mot oss i en sprakende fargeprakt mot blått hav og hvitdekte fjell. Det er som om to årstider smelter sammen i en kraftig protest. Snøen kan ligge helt inn til bjerkestammen som likevel kler seg i sin vakre løvprakt. Den trenger bare en liten bar flekk som en sirkel rundt selve stammen. Det kan ikke forklares, men må oppleves. Derfor kan Blix i andre strofen skrive om gleden ved livets krefter som bryter frem med våren.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Guds kyrkje lysa skulle
som høgt på berg ein stad,
med sumar utan kulde
og utan solarglad

Det er våren som oftest går igjen hos Blix. Han er blitt kalt for vårens dikter fremfor noen annen. Det går to hovedstrømninger gjennom hans forfatterskap, hevder presten og salmedikteren Reidar Bolling. Det er natur-motivene og nasjonaltanken. I salmen No livnar det i lundar samles de i én strøm. Her finner vi en «syntesen av bibel, natur, kirke, språk og nasjon,» skriver Anders Aschim.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Guds ord vel alltid lyser,
den sol gjeng aldri ned.
Det hus som Anden hyser,
ligg støtt i ljos og fred.

Våren og underet går i ett hos Blix. Derfor peker også vårmotivet fremover på et enda større under. Det nasjonale glir over i det kristelige. Blix forener natur og kristendom på en måte som ingen andre har klart det etter ham. Derfor er også salmen udødelig. Ingen ville våge å oversette den til bokmål. På samme måten som Blix forener norskdom med kristendom, forener han her naturen med den åndelige verden. Allerede fra første strofen synger den med lengsel. Den når sitt høydepunkt i strofe elleve: «Du vår med ljose dagar / med lengting, liv og song / Du spår at Gud oss lagar / ein betre vår ein gong». Når våren er så fantastisk, hvor mye mer vil da ikke Guds rike være når det spretter ut i full blomst.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Men stundom kom det kulde
på Herrens kyrkjemark.
Det var som Gud seg dulde,
og borte var Guds ark.

Men salmen har også allusjoner til Bibelen. Når Blix i den første strofen synger om Den heile skapning stundar, så finner vi igjen Skriftens ord fra Rom 8, 22: «For vi vet at hele skapningen tilsammen sukker og er tilsammen i smerte inntil nu.» (1930-utg) Og i en annen utgave står det om fødselsriene. Naturen venter på å bli forløst: «Vi vet at alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag.» (1987-utg).

Vi siterer strofe seks (NoS):

Det var dei mørke dagar,
Guds ord var fåhøyrd segn.
Og hjarta frys og klagar,
det saknar sol og regn.

Solmotivet går ofte igjen i Blix sine salmer. I mange salmer symboliserer den Jesus. Men i denne strofen brukes solen om Guds Ord: «Guds ord vel alltid lyser / den sol gjeng aldri ned». Her har Elias Blix brukt Johannesevangeliet som bakgrunn for salmestrofen: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys.» (Joh 1, 1 – 4). Verselinjen med «den sol gjeng aldri ned» peker også på Jes 60, 19 -20: «Da trenger du ikke mer solens lys om dagen, eller månens lys om natten. For Herren skal være ditt lys for evig, din Gud skal være din herlighet. Din sol skal ikke mer gå ned, din måne skal aldri avta. For Herren skal være ditt lys for evig. Dine sørgedager er til ende«.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Så sende Gud sin Ande
som dogg på turre jord.
Då vakna liv i lande,
då grøddest vent Guds ord.

I første omgang ser det ut til at No livnar det i lundar er en ren natursalme. Men gransker vi salmen nøye, vil vi finne paralleller til bibelsk uttryksmåte. Og dette er vel egentlig typisk for Blix. Han henter mange av motivene sine fra naturen og fra Bibelen. Likevel er det lett å se at naturen i salmen peker utover seg selv. For den troende viser den Guds fottrinn her i denne verden. Det er Gud som har skapt verden og holder den oppe ved sin hånd. Også naturkreftene er underlagt Guds skaperhånd.

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Då er det sæle tider
for Kristi kyrkjegrunn.
Då lauvast det i lier,
då livnar det i lund.

Elias Blix er ikke alene om å skrive om våren. Men det er ikke lett å peke på noe konkret påvirkning fra diktere før ham. Inntrykk fra barndomshjemmet er vel kanskje det som har hatt mest å si for ham. Av diktere er det vel kanskje Petter Dass som kommer nærmest med skildring av nordlansk natur. Vi siterer fra Blix-boken til Reidar Bolling: «På fleire måtar var Blix nybrotsmann i norsk salmedikting, først og fremst med å nytte nynorsken i salmane sine. Der har all seinare nynorsk salmedikting gått i skole hos han. Dinest med den måten han nyttar heimlege bilete frå natur og folkeliv til å bere fram kristne sanningar. Han har på ein meisterleg måte knytt heimen og arbeidslivet saman med kyrkja og lyft dei opp i Guds ljos.»

Vi siterer strofe ni (NoS):

Då ljosnar det i landet
frå fjell og ned til fjord.
Då losnar tungebandet,
då kved Guds folk i kor.

Salmene til Elias Blix «representerer en vanlig folkelig kristendomstype med røttter tilbake til Pontoppidan og pietismen,» skriver Tove Bull i en artikkel om Elias Blix. Men det enkle blir aldri platt. Grunnen er vel at Blix føler trygg i sin kristendomsforståelse. Det han skriver blir ekte og han makter å løfte hverdagen opp fra det grå og trivielle.

Vi siterer strofe ti (NoS):

Då skin det over strender
som sol ein sumarkveld.
Då gløder kring i grender
ein heilag altareld.

Derfor vil også våren «med lengting, liv og song», bære bud om «ein betre vår ein gong». Da er vi nådd frem til det evige Guds rike, hvor livssolen aldri går ned.

Vi siterer strofe elleve (NoS):

Du vår med ljose dagar,
med lengting, liv og song,
du spår at Gud oss lagar
ein betre vår ein gong,

Salmen synges ofte til høytidlige anledninger. Selv om den ikke er noen nasjonalsang, kan vi i aller høyeste grad kalle den for nasjonal. Vi synger den både til konfirmasjoner om våren og ved feiringen av vår nasjonaldag 17. mai. Nytt er det kanskje også at salmen kan benyttes i begravelser. Salmen ble sunget i Wenche Foss sin bisettelse i Oslo Domkirke 4. april 2011. Og våren peker da også i denne salmen fremover mot en annen virkelighet. Blix synger om «ein betre vår ein gong» hvor vi «med vigsla tunge» for evig «skal lova Herren vår».

Vi siterer strofe tolv (NoS):

då me med vigsla tunge,
med kjærleik heil og klår,
alt utan brest og sprunge
skal lova Herren vår!