Advent er ventetid. Det er en tid preget av forventning og forberedelser. Det er så mye som må gjøres og forberedes for at julen kan komme. Vi baker, vasker og rydder. Kjøper inn gaver og pynter. Ventetiden blir travel når den fylles av mange gjøremål.
Men hva og hvem er det egentlig vi venter på? Guds folk har til alle tider vært kjennetegnet av at de er et folk som venter. De venter på Herren!
Å vente på Messias
Etter syndefallet fikk Adam og Eva et løfte fra Gud: Kvinnens ætt skulle knuse slangens hode. (1 Mos 3:15) Gjennom kvinnen skulle det komme en som skulle seire over slangen, en som skulle få skikk på det som var blitt ødelagt. De to første menneskene begynte å vente på et løfte som skulle gå i oppfyllelse.
Løftet ble ikke oppfylt i deres levetid. Århundrene gikk, nye løfter kom til og mange døde uten å få se løftene oppfylt.
I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. Heb 11:13
Det står om Simeon i templet i Jerusalem, at han ventet på Israels trøst (Luk 2:25). Da Josef og Maria kom inn i templet med Jesusbarnet, «tok Simeon ham i armene sine, lovet Gud og sa: Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse.» (Luk 2:29-30) Den lange ventetiden var omme, løftet var gått i oppfyllelse og han fikk se Guds frelse.
Å vente på kongen
Hva med oss kristne i dag, som lever etter at Gud oppfylte sine løfter om å gi oss en frelser?
Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor. 2 Pet 3:13
Vi venter at Jesus skal komme igjen for andre gang. Denne gangen kommer Han som konge og dommer, i majestet og
herlighet.
Første gang Jesus kom, var det enkelt og stille, i fattigdom og fornedrelse, de fleste fikk det ikke en gang med seg. Når Jesus kommer igjen som konge, skal alle se det.
Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen. Åp 1:7
Guds folk venter altså fremdeles!
Å vente på Herren- qawah
Siden det å vente kjennetegner Guds folk på en grunnleggende måte, kan det være interessant å studere begrepet nærmere. Hva ligger det egentlig i uttrykket: å vente på Herren?
I det gamle testamentet finner vi mange vers som handler om å vente på Herren. Noen eksempler:
Ja, ingen av dem som venter på deg, skal bli til skamme. Sal 25:3a
Vent på Herren! Vær ved godt mot! Ditt hjerte være sterkt! Ja, vent på Herren! Sal 27:14
Men de som venter på Herren får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette. Jes 40:31
Det å vente kan lett assosieres med noe passivt. Ventetiden kan ofte synes litt bortkastet og meningsløs, som når en sitter på venterommet og venter på å få komme inn til tannlegen. Hvis vi går til den hebraiske grunnteksten og studerer ordet qawah, som betyr å vente, kan vi få en dypere forståelse av Bibelens betydning av ordet.
Strongs Exhaustive Concordance beskriver at den primitive roten til qawah betyr å binde sammen, kanskje ved å tvinne. Bokstavelig betyr ordet å samle sammen, figurativt betyr det å forvente, vente på med forventning.
Qawah i skapelsen
Ordet qawah blir brukt første gang i skapelsesfortellingen, i Bibelens første kapittel:
Og Gud sa: La vannet under himmelen samles på ett sted, og la det tørre landet komme til syne. Og det ble slik. 1 Mos 1:9
Gud samlet (qawah) vannet, og i dette lå det også en forventning, når Gud samler vannet er det for å iverksette sine planer med det. Han skulle fylle det med liv! (1 Mos 1:20) Det var nødvendig å samle vannet, ellers ville det ikke bli plass til det mylderet av fisker og sjødyr som Gud skulle skape, og det tørre landet ville heller ikke ha kommet til syne. Middelet Gud brukte for å utføre sitt verk, var hans Ord.
For han talte, og det skjedde. Han bød, og det sto der. Sal 33:9
Qawah i menigheten
Skapelsen er fullført, men Gud holder fremdeles på med å danne sin menighet, et fellesskap av troende. Det å komme sammen som menighet, er nettopp å vente på Herren, det er qawah i sin dobbelte betydning. Vi samler oss i forventning til Herren.
Som kristne er vi ett i Ånden, og ett med Herren. Vi er tvunnet sammen. Vannet begynte å myldre med liv fordi Herren talte sitt ord utover det. Vi samles for å høre et Ord som kan skape liv. Jesus kommer til oss gjennom sitt ord, gjennom forkynnelse, bønn og nattverd. Han skjenker oss livet, sitt liv, det evige livet fra Gud, så vi kan leve og ikke dø.
Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus. Joh 17:3
Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Joh 11:25b
Og der det er liv, er det som kjent håp. Dermed føres vi igjen inn i forventningen. Vi erkjenner at vi er fremmede og utlendinger på jorden.
Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser. Fil 3:20
Vi er ikke lenger av denne verden, nei, vi har fått et liv inne i oss som er totalt annerledes enn alt som denne verden
har å tilby oss. Jesus sier:
De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden. Joh 17:16
Derfor lengter vi etter mer av det evige og sanne livet, vi er bruden som venter på brudgommen, vi lengter etter å
bli oppslukt av livet.
Vi som er i dette teltet, sukker under byrden. For vi vil ikke bli avkledd, men overkledd, for at det dødelige skal bli oppslukt av livet. 2 Kor 5:4
Sammen er vi sterke
Hvis vi vender tilbake til skapelsen, ser vi at hvert lille vannmolekyl var viktig, men hver for seg, eller spredt, gjorde de liten nytte. Sammen derimot, ble de et stort hav, med plass for alt det livet som myldrer i havet.
Det nye testamentet beskriver de kristne som levende steiner, som til sammen utgjør Guds tempel. (1 Pet 2:5) Steinen må være levende for å duge i byggverket, hver enkelt kristen må være tvunnet sammen med Den Hellige Ånd. Vi er individer med unike personligheter og nådegaver. Men det er først når steinen bygges sammen med de andre steinene, der hjørnesteinen er Jesus Kristus selv (Ef 2:20), at Guds menighet stiger fram på jorden og blir til et fellesskap som myldrer av liv.
I Efeserbrevet skriver Paulus en bønn til menigheten. Disse ordene rommer innholdet i det hebraiske ordet qawah, og beskriver det å vente på Herren:
Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde! Ef 3:18-19
Her ligger det en hemmelighet vi ikke helt kan utgrunne, men det er åpenbart en synergieffekt i det å komme sammen!
For hvor to eller tre samles i mitt navn, der er jeg midt iblant dem. Matt 18:20
Ett med Herren
Qawah handler altså om fellesskap, om å binde seg sammen med noen. Men fellesskapet med mennesker alene, kan ikke gi oss livet. I profeten Jesaja finner vi et mektig løfte:
Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner, de løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette. Jes 40:31
Hvis vi ser dette ordet i lys av den bokstavelige betydningen av qawah, får vi «den som tvinner seg sammen med Herren får ny kraft». Når vi venter, så forventer vi noe av Herren, som gjør at vi søker Herren. Jesus selv sier jo:
Bli i meg, så blir jeg i dere. Joh 15:4
Bli i min kjærlighet. Joh 15:9
Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det. Joh 15:7
Løftet i Jesajas førtiende kapittel er en oppmuntring til slitne og kraftløse kristne om å tvinne seg sammen med Herren, det vil si å finne tilbake til Maria - plassen ved Herrens føtter.
Ja, han elsker sitt folk. Alle hans hellige er i hans hånd. De setter seg ved dine føtter og tar imot av dine ord. 5 Mos 33:3
Ordet smelter sammen med oss og gjør oss ett med Herren, så vi får del i hans liv og kraft.
Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. 2 Kor 12:9
For Guds rike består ikke i ord, men i kraft. 1 Kor 4:20
Den som venter, blir ikke skuffet
Å vente på Herren er altså ikke utelukkende en passiv tilstand. Vi samler oss, tvinner oss sammen med hverandre og Guds ord, i håp til Guds løfter.
I dette ligger en erkjennelse av at vi i oss selv ikke har livet, vi er tomme og livløse og avhengige av at Gud kommer til oss, igjen og igjen. Vi er avhengige av å leve ventende på Herren, søke han og henge fast ved han, stole på at han tar seg av oss og gir oss liv. Og Jesus er til å stole på!
Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt. Rom 5:5
Skam har med avvisning og ensomhet å gjøre. Å bli til skamme er å bli avvist eller forlatt. Som Guds barn har vi allerede her og nå fått del i Guds kjærlighet gjennom Jesus, og dermed har vi fått et håp som ikke kan svikte oss. Vi skal ikke bli avvist når Jesus kommer for å hente sine, for vi har allerede her og nå del i håpet.
I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt, han som er pantet på vår arv, inntil eiendomsfolkets forløsning, til pris for Guds herlighet. Ef 1:13-14
Som Guds barn lever vi i spenningen: allerede, men ikke ennå.
Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er. 1 Joh 3:2
Mens vi venter
Gud har gitt oss et oppdrag i ventetiden. Vi er Guds medarbeidere! (1 Kor 3:9)
For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all lovløshet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger. Tit 2:11-14
Ventetiden er også en prøvetid for Guds folk. Hva bruker du ventetiden til? Han kommer snart, «for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er.» (Åp 22:12)
Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre. Joh 15:5
Og vær dere som folk som venter på sin herre når han vender hjem fra bryllupet, for at de kan åpne for ham straks han kommer og banker på.Luk 12:36
God ventetid!
